- Jeg husker latteren og hennes vakre smil

STORESØSTER: Sharidyn var den eldste i en søskenflokk på tre. De to yngstejentene i familien satte stor pris på søsteren sin. FOTO: BENJAMIN A. WARD / DAGBLADET

Sharidyn Meegan Ngahiwi Svebakk-Bøhn ble terrorens yngste offer.

(Dagbladet): Denne uka feiret Vanessa Svebakk det som skulle vært datterens 15-års dag.

- Fødselsdagen hennes 17.juli, da Sharidyn skulle fylt 15 år, var den første gangen jeg virkelig følte en dyp, dyp sorg som nærmest kan beskrives som paralyserende, sier Vanessa Svebakk.

Den dagen ble datterens gravstein reist på Bragernes kirkegård i Drammen.

- Tirsdagen var en tung dag. Jeg gråt mesteparten av tida, sier Svebakk.

Datteren Sharidyn – eller Sissi, som hun ble kalt — fylte 14 år fem dager før hun ble drept på Utøya. Søndag 17.juli 2011 feiret Sharidyn 14-årsdagen sin hjemme i Drammen sammen med mamma Vanessa Svebakk, pappa Odd Roger Bøhn og småsøstrene Savannah og Sydney (nå 8 og 3).

Gavene hun fikk til den siste fødselsdagen sin står fremdeles ubrukt på jenterommet.

- Vi har ikke orket å rydde bort noe ennå, alt står slik det var da hun reiste, sier Svebakk.

Bamseklemmer

Dagen etter bursdagsfeiringen i fjor, 18.juli, dro 14-åringen til AUF-leiren. Dette skulle bli hennes første sommerleir på Utøya.

På barnerommet lå det igjen en lapp som Sharidyn skrev kvelden før hun reiste. «Jeg kan seriøst ikke vente! Til i morgen».

Mamma Vanessa og de to yngste døtrene tok farvel med Sharidyn på Drammen togstasjon. Småjentene klamret seg til storesøster, de ville ikke at hun skulle dra. Det ble siste gangen moren og søstrene så henne.

- Jeg husker latteren og hennes vakre smil da vi kjørte til togstasjonen. Jeg husker bamseklemmene og det forventningsfulle smilet hun hadde da vi gikk fra henne, sier Vanessa Svebakk.

Livsglad og omsorgsfull

Tomrommet etter eldstedatteren og storesøsteren har vært vanskelig å bære for både store og små.

- Den yngste datteren vår var bare 18 måneder da Sharidyn døde. Midt oppe i all sorgen og fortvilelsen skulle hun ha flaske og bleieskift og den oppmerksomheten en baby forventer å få. I tillegg hadde vi en sjuåring som forsto at søsteren var død. Hun har måttet ta på seg storesøsterrollen under tvang og har båret sin egen sorg. Jeg er veldig stolt av henne for dette, sier Vanessa Svebakk.

Hun beskriver Sharidyn som en livsglad og varm jente som brydde seg om medmenneskene sine. Ikke minst var hun en snill og omsorgsfull storesøster.

- Jeg kan stå og vaske opp og se unge jenter som min datter vanket sammen med, høre latteren deres og musikken fra Ipod-ene. Og selv om jeg er glad for å høre barnelatter, blir jeg samtidig jævlig misunnelig. Min datter er jo ikke der. Jeg vet at det er politisk ukorrekt å tenke på den måten, men slik er sorgen.

Vond start på året

Svebakk synes de har vært flinke til å se glede i all sorgen, mye takket være støtte fra familie og venner.

- Det er viktig å bære sorgen selv. Det er ingen jeg kan dele den med, og det er til tider en byrde. Det finnes ingen fasit i sorg, man må ta den tida man trenger. Heldigvis har jeg en fantastisk mann. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort uten ham. Min sorg tar opp mer plass, og til tider har jeg nok ikke vært flink til å se hans sorg. Men jeg skal love at han har sett min, sier hun.

Høytidene har vært en ekstra påkjenning. Da har savnet etter datteren vært ekstra stort.

- Den første julen taklet vi fint, men nyttår var tungt. Da gikk det opp for meg at vi gikk inn i et nytt år som Sharidyn ikke kom til å være en del av, sier Svebakk.

- Et sjokk

Den første tida etter Sharidyns død, trodde foreldrene hun hadde druknet. De var ikke klare for å få vite mer om hva som hadde skjedd. Utover høsten i fjor ønsket de å få mer informasjon. Sannheten kom som et sjokk.

- Det var en uvirkelig følelse. At noen kunne være så ondskapsfulle og henrette vår datter!

Sharidyn Meegan Ngahiwi Svebakk-Bøhn ble funnet ved skrenten nedenfor Kjærlighetsstien vest på Utøya, der hun hadde søkt tilflukt sammen med flere andre ungdommer.

Hun ble truffet av to av de mange skuddene Anders Behring Breivik avfyrte mot de unge AUF-erne som gjemte seg.

Etter hvert som foreldrene fikk et tydeligere bilde av hva som skjedde med Sharidyn, dukket det opp flere spørsmål.

- Hvorfor var det ingen åstedsbilder av vår datter? Hvorfor så ingen henne? Vi gikk gjennom alle politidokumenter og obduksjonsrapporten, uten å finne svar, sier Svebakk.

- De var helter

Siste gangen Svebakk hørte datterens stemme var klokka 17.26, da hun ringte sin mor etter først å ha kontaktet politiet. Tre minutter etterpå ble hun skutt og drept.

- Hun var bare 14 år, men i stedet for å prøve å redde sitt eget liv, ringte hun politiet. Jeg skulle gjerne sett noen skrive med stor skrift at de som døde 22.juli var helter. Soldater hedres jo som helter hvis de dør i krig. Vi sendte ikke barna våre i krig, men mange av dem var virkelig helter, sier hun.

På ettårsdagen for massedrapene ønsker Svebakk at datteren skal være i fokus. Hun bruker Facebook aktivt for å dele tankene sine med andre.

- Sorgen vår har vært offentlig fra dag én. Jeg forstår at folk er nysgjerrige, og derfor er det viktig for oss å dele sorgen med andre. Jo mer vi forteller om hvordan vi har det, desto færre spørsmål får vi.

Hentet fra: dagbladet.no

Karl Kristian Havik

- Det er som å stå inni i en foss

VANNFAST BIL:  Hittil har ti personer omkommet som følge av hustak som har rast sammen og elektriske sjokk som følge av ødelagte strømledninger. I tillegg har 80 000 mennesker stått værfaste på hovedflyplassen. Foto: REUTERS / Stringer / NTB Scanpix

Det verste regnværet på 60 år har hittil ført til ti døde og kaos i Beijing.

(Dagbladet): Kinas hovedstad Beijing ligger delvis under vann etter at det verste regnværet på 60 år har rammet byen.

Hittil har ti personer omkommet som følge av hustak som har rast sammen og elektriske sjokk som følge av ødelagte strømledninger. I tillegg har 80 000 mennesker stått værfaste på hovedflyplassen, ifølge BBC.

- Det er som å stå inni i en foss, sier den britiske studenten Tom Smith, som har studert i Kina i ett år, til BBC.

Rundt 14 500 personer er evakuert på grunn av jordras i utkanten av byen.

Enorme vannmengder

Ifølge statsmeteorologene i landet startet regnværet i går på ettermiddagen. Regnværet fortsatt utover kvelden og gjennom natta, noe som har ført til oversvømte veier, ødelagte hus og strømbrudd.

460 mm med regn har blitt registrert i et distriktet Fangshan i Beijing, det melder det statlige nyhetsbyrået Xinhua.

Ifølge RT står vannet en meter over bakken flere steder.

På de offesielle nettsidene til Beijing advares det mot at regnværet kan fortsette og eskalere til storm.

«Meteorologene sier at det fra juli til september er fare for flom, og det kan komme flere store stormer eller ekstremt vær», skriver Sky News.

- Jeg så en kvinne gå over veien. Plutselig hadde vannmassene dratt henne med seg 100 meter, sier en mann til BBC.

Også flere andre steder i Kina har folk omkommet på grunn av store nedbørsmengder. Fire personer omkom da lastebilen de satt i havnet i en elv i provinsen Shanxi nord i Kina, mens seks personer har mistet livet i et jordskred i Sichuan-provinsen i sør. Det er ventet mer regn både nordøst og sørvest i Kina, melder NTB.

Ifølge Sky News kom det en god ting ut av oversvømmelsene: Målingene som viser i hvilken grad det er forurensning i byen viste «perfekt» i dag tidlig.

Hentet fra: dagbladet.no

Karl Kristian Havik

I morgen skal Harald Føsker (68) drikke champagne og feire at han lever

MISTET TRYGGHETEN: Harald Føsker ble nesten blind i eksplosjonen i regjeringskvartalet. Line Benedikte Nersnæs fikk en treflis gjennom hodet. Begge mistet noe av tryggheten de følte på arbeidsplassen sin 22. juli i fjor. FOTO: BENJAMIN A. WARD / DAGBLADET

Mistet 80 prosent av synsevnen i eksplosjonen i regjeringskvartalet.

(Dagbladet): 68-åringen, som jobber i Justisdepartementets kriminalomsorgsavdeling, satt i 5.etasje i Høyblokka da bomben gikk av 22.juli i fjor. Han ble nesten blind i eksplosjonen.

- En lege som opererte meg, syntes det var merkelig at øynene mine ikke ble sprengt siden jeg befant meg så nær eksplosjonen. Jeg var tross alt heldig, det kunne gått så mye verre, sier Føsker.

Under eksplosjonen løsnet ansiktet hans fra skallen, tennene ble slått ut og kjeven brakk. Han husker drønnet fra bomben og følelsen av å bli slått av full kraft i ansiktet med en spade da han fikk vinduet på kontoret mot seg.

- Jeg ble slått ut, og da jeg våknet hang jeg over restene av skrivebordet mitt. Jeg så ingenting, jeg var blind. Sjokket var nok så stort at jeg ikke kjente smerter. De kom først på sykehuset dagen etter, forteller Føsker.

En seier over Breivik

De første månedene etter at Føsker ble friskmeldt, jobbet han 40 prosent. Målet var å komme tilbake i 100 stilling innen ettårsdagen for terroranslagene.

- Det klarte jeg med god margin. 1.juli var jeg tilbake i full stilling. Det føles kjempemessig, som en seier — også over terroristen, sier Føsker, som i månedene etterpå har gjennomgått seks øyeoperasjoner.

Selv om han har mistet 80 prosent av synsevnen, gjør teknologiske løsninger det fullt mulig å gjennomføre jobben.

- Jeg ser uklart og kan ikke lese aviser eller dokumenter, men jeg kan forstørre alt på PC-en og få lest opp dokumenter på alle språk — så det fungerer veldig bra, sier han.

På jobb fra dag én

Line Benedikte Nersnæs (50) kjente verken smerte eller hørte lyder rett etter terrorangrepet. Uten å vite at hun hadde en 30 centimeter lang tresplint gjennom hodet, førte hun kollegene sine i Justisdepartementet fra 11.etasje ut av den utbombede Høyblokka. De kom seg ut gjennom et stort hull i veggen i første etasje.

- Idet jeg satte beinet på bakken ute, kjente jeg at jeg hadde noe som stakk ut av hodet, sier hun.

Fysisk slipper Nersnæs varige mén, selv om huden fremdeles er stiv der tresplinten ble skåret ut og såret sydd med 27 sting.

Det blodige bildet av henne gikk verden rundt i dagene etter terrorangrepet 22.juli i fjor.

- Det var nok verst for samboeren min som sto og så på røykskyen fra Høyblokka uten å vite om jeg var død eller levende. Jeg var tross alt en del av det, sier hun.

Selv om 50-åringen ble sykmeldt den første tida etter terroren, var hun tilbake på jobb fra første dag.

- Det var viktig for meg å prøve å normalisere hverdagen, spesielt siden arbeidsplassen vår ble rammet. Jobben er et sted mange tyr til når ting butter ellers i livet. Kontoret mitt pleide å være det tryggeste stedet i hele verden, sier hun.

I dag holder Justisdepartementet til i nye lokaler i Nydalen utenfor Oslo sentrum.

- Når man har hatt et kontor i mange år, blir det et privat sted. Et sted der barnetegninger og bilder av kjæresten setter preg på rommet, nesten som et hjem. Og når hjemmet ditt blir bombet, oppleves det som traumatisk for mange. Selv for dem som var utenlands på ferie, føltes det inntrengende, sier Harald Føsker.

Tryggheten forsvant

For mange av dem som jobbet i regjeringskvartalet forsvant den grunnleggende følelsen av trygghet den dagen Anders Behring Breivik utløste en bombe som tok åtte liv.

Tre ansatte i Justisdepartementet, der Føsker og Nersnæs jobber, ble drept i terroranslaget. I tillegg ble en sommervikar som jobbet i dokumentasjonssenteret drept på Utøya. Han hadde tatt en uke fri for å delta på AUFs sommerleir. Det ble skjebnesvangert.

- Jeg tenker mye på tilfeldighetenes bisarre lek. Noen gikk ut ti minutter før eksplosjonen og overlevde, andre var ikke like heldige, sier Føsker, som selv hadde sommerferie da bomben eksploderte.

Han var bare innom jobben for å hente noen dokumenter han trengte til et foredrag uka etter. Nersnæs hadde hatt fredagskaffe med kollegene i departementets politiavdeling og var tilbake på kontoret sitt.

- En kollega skulle ut og kjøpe mat, og dét gikk ikke bra. En annen kollega hadde kommet ned i resepsjonen, men kom på at han hadde glemt å vanne plantene på kontoret og snudde. Det reddet livet hans, sier hun.

Samholdet blant kollegene i Justisdepartementet har vært viktig det siste året.

- I begynnelsen var det mye klemming og berøring i Justisdepartementet. Særlig var det slik på det første allmøtet 23.juli. Mange av oss hadde sett hverandre tidligere på dagen 22.juli, men vi visste ikke hvem som hadde overlevd bomben. Litt sånn er det ennå, vi tar mye på hverandre. Samholdet hjelper oss, sier Line Benedikte Nersæs.

Hentet fra: dagbladet.no

Karl Kristian Havik

- Minnene vil aldri dø

Renate Tårnes så kjæreste ble skutt på Utøya. I dag fylte hun øya med sang.

(Dagbladet): Renate Tårnes (22) fra Bjugn rømte inn på et toalett i Kafébygget på Utøya og ringte politiet mens gjerningsmannen avfyrte rundt 50 skudd mot vennene hennes. Hun vitnet sin egen kjæreste bli skutt.

I dag åpnet hun AUFs minnesmarkering på Utøya med å synge «Hjerteknuser» av Kaizers Orchestra for å minne kjæresten.

- Godt å være tilbake

- Det er sinnssykt godt å være her, sa Tårnes til forsamlingen.

I fjor åpnet hun AUFs sommerleir med «Idyll» av Postgirobygget. Det var andre sang ut i minikonserten hun holdt for sine med-AUF-ere i bakken i dag.

- Minnene vil aldri dø, sang hun.

Flere i forsamlingen gråt.
 

- Sterkt med sang


1000 AUFere var samlet i bakken under markeringen midt på dagen i dag.

- Det var et sterkt å se alle samlet i bakken igjen, sier Eskil Pedersen til Dagbladet.

Han syntes det var sterkt å høre bakken i allsang mot slutten av markeringen. Da sang alle “Vi er alle AUFere”.

- Det gjorde veldig inntrykk. Vi fikk understrekt at gjerningsmannen ikke har tatt fra oss samholdet. Det betyr mye, sier Pedersen tiø Dagbladet.

Hentet fra: dagbladet.no

Karl Kristian Havik

Visesangeren Mikael Wiehe kom til Utøya

(Dagbladet):Jeg skal synge «En sång til modet». Jeg sang den, da jeg var her i 1999. Det ble filmet og lagt ut på nettet. Jeg er blitt bedt om å synge den nå, sier Mikael Wiehe til Dagbladet.

Den svenske rockeren, visesangeren og poeten skal også snakke litt som sine egne tanker rundt terroren som rammet øya for et år siden.

- Det skal jeg bruke til å introdusere sangene, sier han.

Wiehe skal synge flere låter. Blant annet sangen «Valget», som han tidligere har sunget sammen med sin gode venn Bjørn Afzeliuz. Afzelius døde i 1999.

Hentet fra: dagbladet.no

Karl Kristian Havik

- Takk til båtfolket, som ble alt for oss

AUF-leder Eskil Pedersen takket dem som satte sitt eget liv i fare for å redde ungdommene på Utøya. FIKK KLEM: Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud gir Auf-leder Eskil Pedersen en god klem før minnemarkeringen utenfor Regjeringskvartalet i dag tidlig. Foto: Torbjørn Katborg Grønning /  Dagbladet

(Dagbladet): Auf-leder Eskil Pedersen talte i dag under minnegudstjenesten i Oslo domkirke. På benkene satt blant andre kong Harald, dronning Sonja og prinsesse Märtha.

Statsminister Jens Stoltenberg og kona Ingrid Schulerud var også til stede.

I sin tale minnet Pedersen de drepte både i Regjeringskvartalet og på Utøya. Åtte personer mistet livet av bomben i Regjeringskvartalet.

- De var uerstattelige familiemedlemmer, venner og kollegaer, sa Pedersen.

- Samfunnets tannhjul

Han påpekte også hvor viktige de som mistet livet var for samfunnet.

- Noen av dem var byråkrater. De som så ofte omtales som ansiktsløse, fikk et ansikt. Ansikter vi så inderlig skulle ønske vi ble kjent med på en annen måte. De var demokratiets tannhjul, og gjorde en uvurderlig innsats for landet vårt. Alle som døde i regjeringskvartalet døde så altfor tidlig, sa Pedersen.

- Vi savner dere

22. juli i fjor var også 600 Auf-ere på den tradisjonsrike sommerleiren på Utøya.

- I dag er det 69 som mangler. For ett år siden var dere jo der, rett ved siden av oss. Klemte oss, lo med oss. Nå er dere borte. I dag minnes vi alt det gode dere var, alt det gode dere sto for. Dere skal vite at vi savner dere. Og at vi alltid vil huske dere, sa Pedersen.

Etterlatte får i dag besøke Øya, sammen med flere fylkesdelegasjoner med Auf-ere.

I sin tale viet Auf-lederen også mye plass til å takke.

Statsminister Stoltenberg og det politiske Norge som sto sammen fikk takk av Pedersen. Det samme gjorde kongefamilien som hele tida har vist sin medfølelse, kirken og andre trossamfunn, lokalsamfunnet rundt Utøya og nødetatene.

- Takk til båtfolket, som ble alt for oss, sa Pedersen om de som reddet mange Auf-ere bort fra øya.

- Vi må framover

Pedersen var også tydelig på at vi nå, ett år etter at terroren rammet Norge, må gå videre.

- Gjerningsmannen valgte sine dødelige våpen, og frarøvet mange deres framtid. Folket valgte andre våpen. Ordene, rettsstaten og demokratiet. Det siste året har vist oss hva som er sterkest. Vi må fortsatt ta vare på alt vi tror på, for vår egen del, men også for å hedre de som måtte bøte med sine liv.

- I dag skal vi savne og minnes. I morgen starter en ny dag. Vi må framover. Ikke uten sorg, ikke uten smerte, men vi skal klare det sammen, avsluttet Pedersen.

Hentet fra: dagbladet.no

Karl Kristian Havik

Kommer det nytt blomsterhav?

Lille Amelia og pappa bidro i dag til å gjenoppbygge blomsterhavet utenfor Oslo Domkirke.DOMKIRKEN (Nettavisen): Det er i dag ett år siden det utenkelige skjedde, og fra tidlig søndag morgen har folk strømmet til Oslo sentrum for nok en gang å være med å minnes de som gikk tapt.

På formiddagen for ganske nøyaktig ett år siden var to år gamle Amelia Hage i sportsbutikken og kjøpte sin første sykkel sammen med onkel Kambis.

Mamma Kima var høygravid med jente nummer to, og ventet på at de skulle komme hjem til leiligheten på Sankthanshaugen.

- Helt uvirkelig
Så sprengte bomben.

- Man blir jo litt emosjonell når sånne ting skjer, og når jeg i tillegg var høygravid, så kan du jo tenke deg hvordan det var.

Heldigvis kom både Amelia og Kambis seg trygt hjem, og 2 uker senere kom også lillesøster Mattea til verden.

- Jeg ble sittende oppe til 4 på natten og fulgte nyhetssendingene. Det var helt uvirkelig,sier Kima.

Dro ned etter TV-program
Etter å ha sett programmet «Trude»på TV 2 i går, med sterke intervjuer og historier fra mennesker som ble rammet av terroren, bestemte Kambis og Kima seg for å ta med seg familien til Domkirken.

- Programmet gjorde et sterkt inntrykk på meg. Samfunnet blir mer og mer egosentrisk, og vi er her for å vise at vi bryr oss om de som har mistet sine nærmeste, selv om vi ikke kjenner dem, sier Kambis.

Familien, som opprinnelig er fra Iran, er opptatt av å distansere seg fra deler av 22. juli dekningen i media.

- Vi må ikke dyrke denne saken som en religion. Vi må vise respekt og la de pårørende få være i fred med sorgen sin, sier Kima

Flere legger blomster
Mange husker nok det vanvittige blomsterhavet som aldri sluttet å vokse utenfor Oslo Domkirke i dagene som gikk etter terrorangrepene i fjor sommer.

Alle brevene ble senere arkivert hos Riksarkivet og blomstene blir omgjort til gjødsel etter at man omsider ryddet plassen.

Nå vokser havet av blomster og brev atter en gang.

Nettavisen møter ti år gamle Tiffany utenfor Oslo Domkirke i dag. Sammen med pappa Rolando med la hun ned en stor rosebukett som de la ned for å vise samhold med de som mistet nære og kjære for ett år siden.

- Jeg synes veldig synd på dem som har mistet venner og familie, sier hun.

Tror på nytt blomsterhav
Da bomben i Regjeringskvartalet sprengte for ett år siden var hun på ferie i hjemlandet Ecuador sammen med mamma, og fikk beskjed om det som hadde skjedd da hun kom hjem.

- Da jeg fikk vite det, ble jeg veldig trist og begynte å tenke på hvor lei meg jeg hadde blitt hvis det skjedde med noen i min egen familie, sier Tiffany.

Pappa Rolando var på vei fra jobb i Sandvika i Bærum til jobb nummer to noen få hundre meter unna begivenhetenes sentrum, på Oslo S, og fikk kjenne kaoset i byen på kroppen da han gikk av toget.

- Der var det fullstendig kaos, og jeg skjønte med en gang at noe helt spesielt hadde skjedd, sier han.

I likhet med svært mange andre, har de nå kommet for å vise at de bryr seg.

- Jeg tror det kommer til å bli et nytt rosehav her utenfor kirken, smiler Rolando.

Hentet fra: nettavisen.no

Karl Kristian Havik